Jaktfoten - limet i retrieverarbeid

Fot, Luna! Den sorte retrieveren går tett på førerens venstre ben uten bånd. Hunden beveger seg rolig og konsentrert med hodet omtrent ved eierens kne. Blikket går utover i terrenget. Stopper føreren, stopper den firbeinte. Ekvipasjen er samstemte og i flyt. Dette lover godt.

Scenarioet over er drømmen. En drøm som kan bli virkelighet dersom du jobber strukturert og fokuserer på de riktige tingene fra starten av (Les mer om Kickstart jaktfoten). Når hunden går fot uten at du må mase på den, er det enklere å følge med på det som skjer foran dere enten det er praktisk jakt eller simulering av jaktlige situasjoner som på jaktprøver og treninger med dummyer (tøyposer).

Er hunden mentalt hos deg?

Passopp, fot! Fot! Passopp, fot! Retrieveren snuser og vimser fra venstre til høyre og så tilbake igjen. Båndet strammes hver gang den firbeinte siger en halv meter foran føreren. Når kommandoen gjentas, hopper gyldenpelsen tilbake i riktig posisjon igjen, mens den stresspeser og småhopper rundt eierens ben.

Når hund og fører endelig kommer frem til dit dommeren eller treneren står, må båndet av. Føreren er så opptatt med å passe på at Passopp ikke stikker av, at han får ikke med seg dummyen som blir kastet lenger fremme i terrenget.

Det gjør hunden, som skyter ut før eieren rekker å si noe som helst. Fordi hunden har overtenning og er ufokusert finner den ikke dummyen umiddelbart. Passopp flyr rundt på det store jordet, bena går som trommestikker. Etter å ha løpt jordet på kryss og tvers finner han dummyen ved en tilfeldighet.

På tur hjem til føreren kaster hunden dummyen lekende opp i lufta. Det fortsetter Passopp med helt til han gjenkjenner tispelukta fra fotgåingen noen minutter senere. Da slipper han dummyen i bakken og blir stående og slikke i gresset. Dummyen er jo allerede funnet, så den er ikke så interessant lenger. Eieren er heller ikke så interessant, tispelukta derimot… .

Hvorfor skjer dette med ekvipasje X og ikke ekvipasje Y

Det kan naturligvis skyldes flere ting:

• Man har ulike individer
• Man har ulik erfaring
• Man har ulike fremgangsmåter for å lære hunden jaktfot
• Man har ulikt fokus på det å være konsekvent
• Man vektlegger ulike ting

Lista over kunne vært mye lenger, men i alle årene jeg har undervist er det en ting som går igjen. Feil rekkefølge på hvilke øvelser du har mest fokus på ved innlæring. Det er dette som gjør at dummyen blir mer interessant enn føreren.

Dummy eller deg? Idealet: Idealet er at hunden har deg øverst i pannebrasken når du går jaktfot, men samtidig øynene utover i terrenget for å få med seg hva som skjer. 

Er du dummykåt?

Hvis du er fersk i retrieverarbeid er det lett å bli dummykåt. Denne «diagnosen» rammer både to-og firbeinte og smitter lett over mellom hund og menneske og vise versa. Symptomer på dummykåtskap er en eier som har større fokus på å kaste dummyer enn grunnferdigheter.

Jo, lengre og høyere dummyene kastes, jo bedre. Gjerne kast på vann og kast med skudd på valper ned i 4-5 måneder. Jo mer ivrig hunden blir, dess gøyere. At hunden hopper og piper litt før du sender den, er bare sjarmerende. Da har jo hunden motor! Jaktfot er kjedelig og kan trenes senere. I det hele tatt settes grunnferdighetene på vent, til fordel for mer actionfylte øvelser.

Det blir i min verden feil rekkefølge. Misforstå meg rett - det er ikke feil at den unge hunden får noen morsomme apporteringer i ny og ne, men ikke hele tiden. Da blir dummyen fort mer interessant enn deg. Er det bare kast og action, er det ikke så rart om hunden din strever med å komme hjem med apporten. Ei heller at hunden senere i løpet ikke klarer å gå jaktfot dersom den vet at det venter en dummy i den andre enden. Forventningene er på topp, fra du tar den ut av bilen.

Foto: Marika Slåttbakken. Start tidlig: Det lønner seg å starte tidlig med jaktfot og ha like mye fokus på det som å kaste dummyer.

Jaktfot trenger ikke være kjedelig

Jaktfoten kan lekes inn fra du får valpen i hus (Les mer om Valpekurs for kommende apportører). Med kreative øvelser for å lære inn rett posisjon og det å følge deg uten å snuse og vimse, synes i hvert fall jeg og mine hunder at jaktfot er gøy. (Les mer om Kickstart jaktfoten)

Når du leker inn jaktfoten fra tidlig alder, slipper du å sloss med unoter og dårlig fokus senere. Med gode vaner i hverdagen, som for eksempel å bruke sele på tur og halsbånd og bånd når du trener, kan du få inn gode vaner fra starten av. Da vil sannsynligvis overgangen til unghundstadiet også bli lettere.

Når hunden din er 7 måneder kan den til og med være klar for større utfordringer, nemlig å lære og gå jaktfot med forstyrrelser. (Les mer om Grunnkurs i apportering og jaktlydighet online). Når retrieveren din mestrer jaktfot med forstyrrelser, kan du atter igjen gå videre med å lære den å takle settingen den møter på en reell jaktprøve eller praktisk jakt (Les mer om Videregående onlinekurs i apportering og jaktlydighet). Det er nemlig på jaktprøver folk ofte føler at de mister kontakten med hunden sin fordi jaktfoten rakner. Dette skyldes at grunnmuren ikke er solid nok.

God rutiner hjelper: Å skille jobb og fritid med sele eller halsbånd og kobbel - gjør det enklere for hunden å forstå når den skal prestere og når den bare kan være hund. 

Jaktfoten er limet

B-prøve er den vanligste prøveformen for retrievere i Norge. Her får du ofte en rundløype der hunden din må gå jaktfot fra oppgave til oppgave. I mine øyne er jaktfoten selve limet i retrieverarbeid. Funker ikke det, funker ikke resten.

En hund som går bra jaktfot er rolig og konsentrert. Den spiller 100 prosent på lag med føreren sin, samtidig som den følger med på hva som skjer foran seg. Med andre ord, den har ikke overtenning på dummyen og kjører heller ikke egotripp ved å kun å lete opp dummyen for egen vinning. En hund som går bra fot har forstått at det lønner seg å samarbeide med den tobeinte, og er innforstått med førerens spilleregler.

En hund som er rolig og samlet og som spiller på lag, forstyrrer ikke jakten. En slik hund kan man stole på uten å hele tiden passe på hva den gjør. Det gjør at føreren kan konsentrere seg om jakten foran seg, i stedet for å mase på hunden. Når man har en hund som er rolig og konsentrert ved sin venstre side, mangedobles sjansen for å å lykkes med apporteringene.

Foto: Laila Omdal Rønningen. Jaktfoten er limet: Når jaktfoten sitter som ei kule pleier apportene og avleveringene også gjøre det.

Magisk når det funker

Mitt hittil største høydepunkt med den yngste hunden min, Tamdhu, var på praktisk jakt i fjor. I time etter time gikk hun rolig løs ved min venstre side. Hun holdt sin posisjon når det ble skutt fugl foran henne, og hun holdt også sin posisjon når en annen hund løp ut for å apportere. Hun var rolig og avbalansert ved min venstre side, men løp ut som en rakett når jeg sendte henne på en apport.

Følelsen av å stole på hunden min i en slik situasjon, gir meg frysninger på ryggen. Vi er et bra team. Det er du och jag! For når jaktfoten sitter, da vet jeg at fuglen kommer pent i hånd. Det beste, jeg kan følge med på jakten og prate med sidemannen. Tamdhu bare er der med et øye på meg og det andre på situasjonen foran henne. Det er bare så utrolig deilig!

Dreamteam: God jaktfot og gode apporteringen handler om samarbeid og tette bånd. 

PS! Trenger du hjelp til jaktfoten? Har du valp - kan du ta mitt valpekurs for kommende apportører online. Der er det et helt kapittel om hvordan du kommer godt i gang. Har du ikke valp - kan du kjøpe mitt minikurs Kickstart jaktfoten.